Du som har vært mye ute på farten har antagelig lært deg å ha en følelse av himmelretningene. Sola hjelper til og du har sånn noenlunde peiling på hvor du er i forhold til elver, stier, veier, høyspentsledninger eller andre vesentlige ting i terrenget. Det forhindrer sannsynligvis ikke at du før eller senere går deg bort. Slik jeg gjorde.
Mer eller mindre, hvis du er som meg og ikke er flink til å følge med på kartet eller GPSen mens du går. I tiden før GPS gikk jeg meg alltid bort i løpet av en lang jaktdag i tett skog. Ikke noe farlige greier, jeg fant jo alltid tilbake til bilen, men det kunne ta mye tid og koste mye krefter. Disse timene på tampen av dagen da jeg er om mest sliten, myrene er som aller blautest, krattet som aller tettest og tordenskye ruller innover skogen, ja da går jeg videre på felgen. Etter GPSn kom har jeg faktisk aldri gått meg bort. I tillegg til en GPS-klokke bruker jeg en offline karttjeneste på Iphonen som har vist seg å være til å stole på i mange år nå.
Varder, stier, T-er, kart, kompass og GPS. Likevel er det fullt mulig å surre seg bort.
Det skjer jo stadig vekk at folk roter seg bort selv om de er lokalkjente, GPSen har dekning og batterier osv. Det er sikker mange årsaker, kanskje man er så sliten at man ikke tenker klart, GPSen er ny og bruksanvisningen ligger hjemme, papirkartet blåste bort, kompasspila eller narres av kameraet som henger på magen. Når mørket eller tåka siger på er det greit å slå leir eller ta en pause. I krevende terreng er ikke GPSen nøyaktig nok til at du kan stole på den til fin-navigering. I tillegg til en obligatorisk unøyaktighet som ligger i GPSen hender det at den ikke finner gode nok signaler og viser feil, rett og slett.
Mitt førstevalg er alltid kart og kompass.
Det finnes mye fancy utstyr som er gøy å ha med, men ingenting slår papirk
artet. Det finnes flere nettsteder hvor man kan planlegge turen og printe ut kart over turområdet. Jeg bruker også Google Earth. Bildeoppløsningen er mange steder så bra at jeg kan planlegge hvor leiren skal settes eller hvor det ser mest fristende ut å fiske eller jakte. Favoritten er likevel fortsatt Norge-serien og Turkartene på papir eller plast i så stor oppløsning som mulig. Jeg har skapet fullt av kart fra områder jeg har besøkt og områder jeg aldri fikk besøkt. Av en eller annen grunn elsker jeg å studere kart og forestille meg hvordan terrenget er. Jeg kan bruke timesvis og det er for meg en viktig del av turen. Planlegging er halve moroa sies det. Og jeg er enig.
Vi får stadig mer sofistikerte hjelpemidler for å planlegge turen. Her er en liste med det jeg bruker mest når jeg skal på tur:
- Turkart og Norgeskart på papir eller plast
- Google Earth – Før turen: Skriver ut detaljerte flyfoto av turområdet. Etter turen: Laster inn GPStrack og ser nøyaktig hvor jeg gikk.
- Ut.no – turistforeningens kart på nettet. Planlegg og skriv ut.
- GodTur.no – Statskogs kartjeneste. Planlegg og skriv ut.
- GPS-kart. Det finnes mange. Garmin er vel en av de største
- KartApper til smarttelefonen
- Rute lagt inn på GPSen eller GPSklokka.
Listen over hjelpemidler kan sikkert gjøres enda lenger. Noe du savner her som bør være med? Legg gjerne inn en kommentar under.
Når tåka siger inn, eller mørket senker seg blir det straks mer vrient å orientere seg. Er du en kald fisk med god tid er det sjelden noe problem, det er bare å ta det med ro inntil lyset kommer tilbake eller tåka letter. Men hvis du MÅ tilbake innen en viss tid kommer stresset øker du vel også stresset og dermed sjansen for feilvurderinger.
Èn gang gikk jeg meg bort i vinterfjellet. I det øyeblikket jeg skjønte at dette kunne bli farlig reiste nakkehårene seg.
“Vi skulle bare gå en snau mil i luftlinje fra hytta. Været var bra og vi bar litt fellesutstyr i hver vår dagstursekk”.
Jeg gikk på truger, jaktkompisene på ski. Vi hadde hver vår jakthund og planen var å gå en runde slik at vi var tilbake på hytta om ettermiddagen. Dette var søndag og vi skulle alle hjem om kvelden.
Som vanlig tok jeg ut kompasskursen tilbake mot hytta før vi begynte å gå. Det er en rutine jeg har som er utført så mange ganger at jeg gjør det uten å tenke. Det skulle vise seg å være blunder nummer 1.
Etter noen timer begynte det å snø tett. Føret var tungt, dyp snø uten skarelag. Temperaturen rundt null og vi beveget oss tidvis i lavt skydekke så sikten var dårlig. Vi avtalte å gå sammen slik at vi så hverandre. I en bratt skråning fikk jeg problemer med å holde høyden så jeg måtte bevege meg noe nedover før jeg startet å klatre opp igjen til platået de to andre gikk på. I ettertid vist det seg at de to andre måtte gå høyere, akkurat der jeg måtte gå lavere. Dermed havnet vi et par hundre meter fra hverandre. Ikke noe å engste seg over tenkte vi alle, dette har jo skjedd mange ganger tidligere. Vi mister hverandre litt, så finner vi hverandre igjen, hvis ikke så møtes vi ved hytta.
Etter 10 minutter kommer jeg meg opp på platået, men ser ingen og finner ikke skisporene til gutta. Det er lite fristende og gå sporene mine nedover og tilbake så jeg bestemmer meg for å gå samme kurs som vi avtalte og regner med å støte på dem litt lenger fremme. Nå har det tetnet til skikkelig med vått snødrev, vind og tåke. Ingen vits å jakte mer, bare å komme seg tilbake til hytta. Jeg fisker frem kompasset og blir mildt sagt overrasket når jeg oppdager at hytta skal ligge i motsatt retning av det jeg trodde. 180 grader. Jeg hadde altså hele tiden beveget meg langs en åskam og mente jeg hadde dalen og hytta nede på min høyre side. Kompasset sa meg at dalen skulle ligge ovenfor meg på min venstre side.
Der og da begynte jeg å tvile på kompassretningen jeg hadde tatt ut i full fart før vi dro ut. Kunne jeg ha vært så utrolig klønete og ukonsentrert at jeg hadde stilt inn på sørenden av pila? Ja, det må ha vært det – tenkte jeg. Tabbe nummer 2. Jeg fortsatte å gå i flere timer før jeg måtte innse at jeg hadde gått meg vill. Det var søndag kveld, temperaturen falt fort, jeg hadde kramper i begge lår. Det var ikke mobildekning. Jeg hadde en skvett med te på termosen og en fyrstikkeske. Jeg var kliss våt og klærne var i ferd med å bli stivfrosne. Jeg satte meg ned på en stubbe og vurderte hva som var best å gjøre. Mens jeg satt der kom jaktkompisene ut av skogen ovenfor meg. de hadde krysset sporene mine og fulgt etter. Da var vi tre i samme båt. Da blir det straks litt mindre skremmende.
I det vi satt der lettet tåka litt og vi kjente oss igjen. Vi var nede i feil dal. Da visste vi at det var litt under en mil til nærmeste koier. Det ble en lang tur dit og vi måtte til slutt bryte oss inn i en av hyttene. Der fikk vi av oss vått tøy – og vi lånte det eneste som var å spise der: Popkorn. Det ble vel ikke mye søvn, for vi visste at hjemme satt det familier som var bekymret for hvor det ble av oss. Klokken 11.30 neste dag fikk vi endelig telefondekning og kunne ringe hjem. Da var allerede lensmannen varslet og folk forberedte leteaksjon. Nå gikk dette heldigvis bra – og alle detaljer ved denne turen har brent seg fast. Viktigste erfaring for meg var hvordan jeg selv reagerer. Når jeg gikk der oppe i fjellsiden hadde jeg en oppfatning om at dalen var nede til høyre. Det stemte en stund det helt til det kom en slukt inn mot venstre og bort fra dalen. Når du går i tåka og ikke følger med på kompasset merket du heller ikke denne dreiningen. Før jeg visste ordet av det gikk jeg i motsatt retning, på baksiden av åssiden. Jeg hadde hele tiden gått i terreng som skrånet nedover på min høyre side.
Håper dette gir mening for den som leser dette, for meg var det en viktig erfaring. Jeg har senere kommet i samme situasjon og tvilt på kompasset, men jeg har ikke gjort samme feilen en gang til.
